Jeg er voksen nå

Men om dette innlegget blir så veldig voksent får være en annen sak..

Jeg er så lei, så innmari lei, etter så mange år med så uendelig mye..negative hendelser og mennesker. Familie.. Det er de som skal være der gjennom tykt og tynt, sant? For blod er tykkere enn vann? I alle de 24 årene jeg har levd har jeg lært èn ting med sikkerhet; du kan ikke velge din biologiske familie. Men min biologiske familie er bare det på papiret.

Familien min består av helt enestående mennesker, og ingen av oss er biologisk i slekt. Jeg har vært så heldig å ha tre gode venninner opp gjennom årene. B har jeg kjent siden jeg var 13. Vi hang sammen som siamesiske tvillinger i ungdomsårene. Dessverre bodde vi bare i samme by i 2 år.. Men fra første dag var en ting klart; vi var bestevenninner, vi. Avstand har aldri skilt oss. Selv om vi ikke prater sammen like ofte som da vi var yngre, er dette ei jente jeg ikke kan leve uten. Hun var der i mine tyngste tider og uansett hva har hun holdt hånda mi gjennom det meste. B var min aller første "lillesøster".
M har jeg kjent siden jeg var 18. Hvor eller hvordan vi møttes og kom i snakk, det husker jeg ikke. Vi gikk videregående sammen og hadde felles venner, så vi visste jo av hverandre. Men plutselig en dag sa det pang og vi var sammen nesten daglig. Bodd sammen har vi òg. "Tvillingene" var navnet vi gikk under. Så like som to mennesker kan være, men ikke av utseende. M er jenta jeg aldri kan slippe taket i, uansett hva som måtte skje. Vi vet vel så og si alt om hverandre. Jeg kan i allefall si at vi vet det som er verdt å vite! Fra den dagen vi ble skikkelig gode venner, bestevenner, har livet vært et helt annet. De årene jeg virkelig levde hver dag som om den var den siste og nøt det, var sammen med tvillingen min. Selv om vi nå har barn og ikke kan leve livet på samme måte som før, kan denne jenta fortsatt overraske og rock my world.
A har jeg kjent siden jeg var 22. Jeg visste hvem A var i noen år før det, men vi kjente aldri hverandre på den måten vi nå gjør. Jeg kan snakke med henne om alt, og når hun har noe på hjertet gjør jeg noe jeg sjeldent gjør. Jeg lytter. Jeg lærer av henne, hver gang vi snakker sammen. Hun bringer en utrolig mengde med glede, lærdom og trygghet hver gang vi er sammen. Et sekund sammen med henne, og ikke minst familien hennes, er det beste sekund jeg kan tenke meg. Jeg føler meg virkelig hjemme rundt dem. På kort tid ble vi veldig gode venninner og hadde jeg havna på ei øde øy ville jeg hatt med meg A, eller i det minste en telefon med nr hennes på ;-)

Den biologiske familien er bare forvirrende. Jeg holder meg lengst mulig unna, det har jeg funnet ut er lurest! De er fulle av fordommer, verden er svart og hvit og slik de ser på verden skal alle se på verden. Det er å foretrekke i alle fall. Mamma er ikke slik, men mamma er langt fra det jeg har forstått at en mamma skal være. For meg har hun aldri vært en forelder, hun har mer vært en venninne med et alkohol problem som jeg har noe ufrivillig vært hobby-psykolog for.
Nå har jeg altså kommet til et punkt hvor jeg har fått nok. I mange år har jeg ønsket at jeg kunne melde meg ut av familien. Bare kunne forsvinne, og med tiden ville de glemt meg, alle som en. Jeg føler meg aldri hjemme når jeg er der, for jeg kan aldri være meg selv med min spesielle humor og jenteelskende legning. Å sitte stille og rolig for å ikke skille seg ut blir ganske slitsomt til slutt. Og ganske ensomt.
Når man får barn så forventer man kanskje at familie og venner skal komme på besøk og hilse på nurket og den nye mammaen. Den forventninga hadde aldri jeg, så overraska ble jeg ikke når ingen fra familien kom. Det endte med at jeg måtte sette meg på flyet med min da 2 mnd gamle datter hvis de noen gang skulle få sett henne. Da det var tid for dåp var det ikke et eneste familiemedlem der, bortsett fra halvsøsteren min som jeg ble kjent med året før. Men det er en helt annen historie!
I 2010 kom min mor for første gang på besøk uten at hun måtte. Helt frivillig. Og koselig var det, men ikke noe jeg turte å venne meg til. For mamma er, som faren min, ikke flink til å holde løfter eller prioritere verken barn eller barnebarn. Da mamma hadde vært på besøk for 3 gang på nesten ett år, begynte jeg å tro på henne når hun sa at hun skulle komme neste gang hun hadde fri fra jobb. Som er annenhver måned, nesten. Hun jobber nemlig 22 dager og har fri like mange dager. Men hun slutta å komme, selv om hun sa hun hadde så lyst og vi hadde lagt litt planer. Hver gang var det en ny, syltynn unnskyldning. Det ble nok for meg når hun ikke kunne komme i påsken fordi hun skulle i rønkten etter påske. Hver gang jeg snakker med noen hjemmefra, som regel bare mamma eller mormor, spør de om ikke jeg skal komme hjem snart. Det jeg har mest lyst til å si er "ikke faen", men jeg kommer med samme unnskyldningene hver gang. "vi har lite penger til slikt", "vi har ikke tid" Jeg har ikke en gang orka å lyve ordentlig, finne på ei så god unnskyldnig at ingen kunne sett gjennom den og gjennomskua meg. Det har de siste dagene gått opp for meg at det jeg burde si neste gang er at "jeg skal komme hjem på besøk når dere har vært her på besøk!" mem det tør jeg ikke. Tenk om de faktisk kommer? Da må jo jeg holde min del av avtalen. Og akkurat nå har jeg ikke lyst. I det hele tatt. Etter å ha prata med mamma en lørdags formiddag klokken 10:30 og høre at hun var for lengst kryssa det andre kaller overstadig beruset, har jeg kommet frem til at det kanskje er på tide å bryte ut. For godt. Ingen fler påkjenninger og hodepiner pga en familie jeg godt kunne klart meg uten, for jeg er uten dem allerede og har alltid vært det. Mer eller mindre. Dilemmaet er at jeg har lett for å bukke under for press. Noen vil kanskje si at jeg gir etter fordi jeg er glad i dem, men skal jeg være helt ærlig er jeg mer glad i enkelte av klesplaggene mine enn i dem..! Jeg orker rett og slett ikke høre på klaging og syting og jamring. Og tar jeg ikke telefonen føler jeg meg frekk. Til og med når det er telefonselgere som ringer! Bein i nesa har jeg når jeg må, så det er noe annet jeg trenger, men jeg vet ikke hva. Hvis noen har det, vil jeg gjerne ha en dråpe av det jeg òg... ;-)


- Posted using BlogPress from my iPhone

Changing times

Klesstilen min endres, håret mitt endres, jeg endres. For kort tid siden var jeg til frisøren. Det skulderlange håret ble halvert. Jeg var fornøyd, men det tok ikke mange dagene før det hele ble et irritasjonsmoment. Ikke får jeg til å style og rufse det slik jeg vil så jeg går rundt å føler at jeg ser idiotisk ut på håret. Til uka som kommer skal ei venninne halvere lengden nok en gang. Det er hvis hun sier ja, hvis hun har tid. Hvis ikke er det opp til meg å prøve å fikse det.. Hvor vanskelig kan det være, sant? :p
Hvor langt denne endringen går har jeg ingen anelse om, men jeg har på følelsen at den er positiv. Jeg føler meg i allefall bedre, mer komfortabel. Kanskje dette er den virkelige meg som kommer frem. Jeg er lei av å bli dømt nord og ned uansett hva jeg gjør. Byen jeg bor i har gjort noe med meg. Jeg tar ikke i mot dritt lengre. Den muren jeg har bygd rundt meg har óg blitt endret. Jeg kommer nok aldri til å stole på mennesker helt uten videre, men jeg har blitt litt bedre til å gjennomskue dem. Bedre til å se hvem de egentlig er. Det er vel nå jeg kommer frem fra denne masken som jeg har gjemt meg bak i så mange år. For et rotete innlegg. For et rotete hode jeg har i dag. Skylder på at klokka nettopp har runda 02, og går å legger meg før jeg sovner i godstolen.

Kjære eks

En samtale fikk meg til å tenke på den tida som har gått. På endringene som har skjedd i livet mitt på godt og vondt, men mest på vondt.
Det siste halvåret har vært tøft. Det traff meg hardere enn jeg hadde trodd, å gå fra å være lykkelig uvitende og forelska til å bli slått med den harde og kalde sannheten. Jeg skjemmes over hvor hardt det slo meg i bakken og hvor lang tid jeg brukte på å reise meg igjen. Men mer skjemmes jeg over hva konsekvensene ble.. Hvordan jeg ble. Enda flyter ting opp til overflaten. Ting som ikke hadde med oss å gjøre. Mennesker som prøver å gjøre ting verre, for å tilfredsstille sine egne syke fantasier. Hva man oppnår av å volde andre smerte ser jeg ikke på som tilfredsstillende. De leker leker jeg ble ferdig med på videregående. Det gikk opp for meg som 19-åring at det ga andre vonde sår. Hevn. Emosjonell terror. Baksnakking. Utfrysing. Falskhet. Du tar stor del i dette selv, men du ville aldri innrømt det. Men du gjorde det med meg, og selv om sårene endelig har grodd, smerter det meg fortsatt å se på arrene. De emosjonelle arrene er verst. Hva de andre sier bryr jeg meg ikke om. De vil aldri klare å komme innpå meg. Leken de leker er barnslig, den slår bare tilbake på dem selv. Det er deg jeg kjenner jeg savner så fælt når jeg tillater meg å tenke tilbake. Ikke den du har blitt, men den du var. De vi var, en gang for veldig lenge siden. Jeg merker at jeg har bygd opp en mur, så sterk at det skal mye til for å bryte den ned. En dag vil det komme noen som klarer det. De vil finne den skjulte døra. Noen som kan elske meg for meg, helt og fullt. Ikke noen som sier at de ikke klarer å være sammen med meg, når det ikke en gang er jeg som er problemet. Ikke noen som går bak ryggen min og lyver. Men noen som gjerne vil være sammen med meg, noen som står bak meg med åpne armer. Og når jeg da faller, vil det være i trygghet. Det er det jeg fortjener.