Kjære eks

En samtale fikk meg til å tenke på den tida som har gått. På endringene som har skjedd i livet mitt på godt og vondt, men mest på vondt.
Det siste halvåret har vært tøft. Det traff meg hardere enn jeg hadde trodd, å gå fra å være lykkelig uvitende og forelska til å bli slått med den harde og kalde sannheten. Jeg skjemmes over hvor hardt det slo meg i bakken og hvor lang tid jeg brukte på å reise meg igjen. Men mer skjemmes jeg over hva konsekvensene ble.. Hvordan jeg ble. Enda flyter ting opp til overflaten. Ting som ikke hadde med oss å gjøre. Mennesker som prøver å gjøre ting verre, for å tilfredsstille sine egne syke fantasier. Hva man oppnår av å volde andre smerte ser jeg ikke på som tilfredsstillende. De leker leker jeg ble ferdig med på videregående. Det gikk opp for meg som 19-åring at det ga andre vonde sår. Hevn. Emosjonell terror. Baksnakking. Utfrysing. Falskhet. Du tar stor del i dette selv, men du ville aldri innrømt det. Men du gjorde det med meg, og selv om sårene endelig har grodd, smerter det meg fortsatt å se på arrene. De emosjonelle arrene er verst. Hva de andre sier bryr jeg meg ikke om. De vil aldri klare å komme innpå meg. Leken de leker er barnslig, den slår bare tilbake på dem selv. Det er deg jeg kjenner jeg savner så fælt når jeg tillater meg å tenke tilbake. Ikke den du har blitt, men den du var. De vi var, en gang for veldig lenge siden. Jeg merker at jeg har bygd opp en mur, så sterk at det skal mye til for å bryte den ned. En dag vil det komme noen som klarer det. De vil finne den skjulte døra. Noen som kan elske meg for meg, helt og fullt. Ikke noen som sier at de ikke klarer å være sammen med meg, når det ikke en gang er jeg som er problemet. Ikke noen som går bak ryggen min og lyver. Men noen som gjerne vil være sammen med meg, noen som står bak meg med åpne armer. Og når jeg da faller, vil det være i trygghet. Det er det jeg fortjener.